Aktiv dødshjelp programmet i TV Brennpunkt i går vekker mange
spesielle minner hos meg. Gjennom mer en 42 år som aktiv lege,
ofte for de sykeste av oss, har jeg naturligvis mange ganger
fått spørsmålet om å bistå et lidende dødssykt menneske på denne
måten. Vi har alltid funnet andre og bedre måter å hjelpe pasient
og pårørende på enn å bistå til, eller gjennomføre noe så drastisk
og etter mitt syn etisk og spesielt legeetisk forkastelig.
Mye kan sies om hva, men ikke her.
Skulle dette bli en del av hverdagen i en sykehusavdeling jeg
arbeidet ved, måtte jeg finne meg annet arbeid.
Jeg vil minne om at det er en farlig glideflate å være på hvis man
innfører i lovs form prinsippet om selvbestemt død.
Avgrensningene er svært vanskelige.
I Belgia er man fra 2014 f eks positiv til aktiv dødshjelp for barn!
http://www.tv2.no/a/5320915
I Nederland, som har hatt adgang til aktiv dødshjelp i mer enn
20 år, trenger man ikke være dødssyk, kun kronisk syk, eller
f eks psykisk syk, deprimert.
Også personer med Downs syndrom har fått denne "hjelpen" der.
Et annet viktig problem med aktiv dødshjelp er at det kan bli sett
på som egoistisk å leve når man blir dødssyk/pleietrengende.
Det kan føles som påtvunget den syke, som ligger familien
"til byrde" f eks.
Allerede i 1998 kom det en viktig og god gjennomgang av
problemstillingen i en Db kronikk ved filosofen Materstvedt, Oslo,
les denne tankevekkende gjennomgangen
http://www.dagbladet.no/kultur/1998/10/22/136253.html
For ordens skyld, etter en kommentar fra annet sted:
Jeg så naturligvis TVprogrammet, har sett det igjen i opptak i dag.
Har ingen problemer med respekten for dette stakkars mennesket.
Jeg bryr meg ikke om eventuelle religiøse betraktninger her, kun
det medmenneskelige og medisinsk faglige.
Jeg ser konturene av et menneske med en så sammensatt problemstilling
at helsevesenet ikke har vært i stand til å
hjelpe henne på tradisjonelt faglig vis. Mye har nok manglet for
henne, i hele hennes liv. Slik sett har jeg forståelse for hennes
valg. Jeg har også selv erfart i min praksis at en svært sjelden gang
er tilstanden, sykdommen, og situasjonen så ytterst sammensatt og
vanskelig at ingen av oss strekker til for å hjelpe den syke og
lidende på best mulig måte, selv om det foreligger muligheter for
gode og virksomme tiltak. Vi slipper rett og slett ikke til,
når ikke frem.
De ytterst få mennesker dette gjelder kan vanskelig rettferdiggjøre
innføring i Los form av Rett til, og evt PLIKT til aktiv dødshjelp
