Jeg hadde nylig et kort innlegg på et nettsted vedr.
et sterkt kritisk fordømmende innlegg
mot spesielt norsk sykehjemstjeneste og hospice tenkning.
Jeg avventet ett døgn, og forventet sterke reaksjoner.
Det ble stillere enn jeg trodde.
Jeg kan leve med en kritikers kommentarer om mitt innlegg som
«insensitiv og helt unødvendig. Nettstedet hadde selvfølgelig ikke
behov for å bli gjort oppmerksom på at NN’s kritikk kan tolkes slik
.»
«
selvrettferdig og dømmende tone»
Jeg er bare fortsatt så fullstendig uenig.
Det var og er riktig av meg å kommentere det spesielle innlegg
som jeg gjorde. Jeg kunne ikke være med på å la innlegget stå
servilt og anemisk helt uimotsagt.
Heller ikke har jeg tid til, eller ser det hensiktsmessig,
å imøtegå alle punktene/påstandene i detalj.
Vanligvis er jeg enig med min kritiker i det meste av det
han skriver så klokt, og godt.
Ikke i denne saken.
OK.
—-fortsetter i Extended—-
Mitt korte innspill, en reply til et annet tilsvar,
av den servile over-forståelsesfulle sorten, til NN :
Enig! Et fredelig, kort, godt og riktig svar på
voldsomme og emosjonelle beskyldninger mot norsk helsevesen,
og navngitte personer. For å si det rett ut, og det bør man. Fortsatt.
Også her på nettstedet. Innleggene fra NN kan knapt tas alvorlig.
For ordens skyld.
Jeg er også i målgruppen, i likhet med de fleste norske leger.
Torstein Valset
var bevisst og nøye gjennomtenkt.
Jeg har et litt annet erfaringsgrunnlag og ståsted
enn både NN og min kritiker, etter mer enn 40 år som lege
for eldre pasienter, alvorlig syke og skadde,
og ikke minst døende pasienter.
Som distriktslege og sykehjemslege i mange år,
senere som kirurg og overlege.
Jeg har også, som de fleste, spesielle pårørendeerfaringer.
Denne bakgrunnen gjør kanskje at jeg ser dette på en annen måte.
Strengere.
På sett og vis.
Ikke la nettstedet bli en klagemur for enkeltpersoner
med personlige opplevelser av svikt i helsevesenet.
De er ikke etterprøvbare av oss, og får heller stå som det de er,
der de er, anekdotiske opplevelser, hos den enkelte og i media,
når de tas inn der.
Naturligvis skal de behandles i de aktuelle klageordninger,
der de hører hjemme.
NNs «heftige» ordrike utspill mot helsetjenesten,
spesielt sykehjem- og hospice tenkning,
– og navngitte meget fortjenstfulle fagpersoner som Bettina og Stein Husebø,
med sitt dype og prisbelønte engasjement og innsikt i dette gjennom årtier,
er vel kjent, – og taler for seg selv.
Få debatterer med NN.
Utspillet ligner f.ø. på Kjetil Bjørnstads ødeleggende herostratisk
«berømte» innlegg i Aftenposten 12 01 12
«Min far sovnet ikke stille inn, han tørstet og sultet i hjel»
Innlegg som dette rir helsetjenesten og fagfolk i perioder.
Sjeldent tar vi til orde imot.
Det blir for vanskelig. Det er taushetsplikten, og taktfølelsen.
Det beste synes å å være taushet. Bøye hodet. Vente til det går over.
Jeg har selv ved mange anledninger opplevd helsepersonell,
meg selv inklusive, bli herset med på helt uanstendig måte av uforstandige,
uforstående pårørende. Også i media.
Inntil gråt og dyp fortvilelse og langvarig sykdom og sykmeldinger hos helsepersonellet.
Jeg gråter ikke, lenger.
Jeg aksepterer ikke slikt, Jeg finner meg ikke i det.
Når jeg vet at vi har gjort vårt beste. Det gjør vi ALLTID.
Vi må stå imot, åpent og klart.
Ja! Feil kan skje. Og vil skje. Hos alle, på alle nivåer.
Ofte er det systemfeil.
De skal varsles og behandles på korrekt vis.
Læres av. Fra toppen og ned.
Men vi skal ikke herses med!
Nok nå. Om den saken.
Jeg kan anbefale to tankevekkende lesverdige innlegg om emnet.
Jeg regner nesten med at de fleste allerede har lest disse
.
«How Doctors Die. It’s Not Like the Rest of Us, But It Should Be!»
Dr Ken Murray, i tidsskriftet Zocalo. 30112011
og
Den skarpe journalist Einar Oddens gode kommentar til Kjetil Bjørnstad’s innspill,
i GD 24 01 2012 «Så fremmed er døden.»
Det beste som ble skrevet om saken, i sin tid.
Se den også i tidligere innlegg på min blogg HER.
M v h
Torstein Valset